Gjermund Kolltveit: Jew’s Harps in European Archaeology



Download 29.4 Kb.
Page7/7
Date22.02.2021
Size29.4 Kb.
1   2   3   4   5   6   7
Orden i mangfoldet
I avhandlingen er typologi og kronologi sentrale temaer. Typologien er et redskap for å få orden i mangfoldet av former og teknologier, og, ikke minst, for å datere materialet. Bare en del av funnene er datert sikkert på grunnlag av funnomstendighetene. Ved å sortere gjenstandene etter likheter og forskjeller, og inndele dem i typer, får vi mulighet til å datere de som ikke er datert ut fra sin arkeologiske sammenheng. (Typologi er en grunnleggende arkeologisk metode. Typologiske sekvenser er etablert for lenge siden for store gjenstandsgrupper som økser, draktnåler etc.).

De store kronologiske linjene i munnharpematerialet handler om lengden på armene i forhold til lengden på instrumentet. De eldste harpene har lange armer og kort bøyle, senere kom det harper med korte armer og stor åpen bøyle. Dette er foreslått av blant andre Reidar Sevåg tidligere (Det gjallar og det læt mm.). I avhandlingen blir denne hovedregelen bekreftet, gjennnom systematiske undersøkelser. Siden materialet er mangfoldig og faller innenfor en relativt kort periode (1200–ca. 1600), er det likevel begrenset hvor godt en slik typologisk hovedtrend kan brukes til dateringer. Derfor blir det i tillegg beskrevet omlag 20 grunntyper, hvorav noen kan tidfestes innenfor perioder på 100–200 år. Tanken er at typene både skal vise teknologisk variasjon og være et redskap for dateringer. Hver type har fått navn etter et funnsted, og enkle illustrasjoner følger beskrivelsene, slik at museumsfolk og andre uten spesialinterese for munnharper kan bruke typologien.



Men ingen systemer som beskriver menneskelig kultur er hundre prosent vanntette. Det finnes også spesialtilfeller av arkeologiske munnharper, som ikke lar seg innpasse i «typer». Et slikt tilfelle er interessant på flere måter: I Erkebispegården i Trondheim ble det under utgravningene i 1995 funnet ei godt bevart munnharpe. Den føyer seg ikke inn i den allmenne malen for munnharpeproduksjon. Her har vi tydeligvis å gjøre med en smed som har gått sine egne veier. Harpa har ekstremt lange armer, men tilhører likevel ikke det aller eldste sjiktet. Dateringen er perioden 1497 til 1532, basert på funnomstendighetene. Den ble funnet i ei latrine. Det er tydelig at noen har mistet den under et nødvendig ærend. Dette støttes av at fjøra er bevart i sin helhet, noe som er uhyre sjeldent. (Ellers er regelen at fjøra har brukket, og at det er årsaken til at harpa er kasta.) Det kanskje aller mest interessante ved den er selve formen på fjøra. Ytterst er den ikke bøyd utover i 90 graders vinkel, slik vi er vant til, men formet i en slags elegant krøll. det er vanskelig å finne noen god forklaring på denne formen, men en gjetning er at dette er ei harpe lagd for å spilles med ei hånd, ved at utøveren slo an fjøra med sin egen tunge. Trikset er kjent fra norske muntlige tradisjoner, blant annet i Telemark.








Share with your friends:
1   2   3   4   5   6   7




The database is protected by copyright ©essaydocs.org 2020
send message

    Main page